I dag har jeg grått mye.
Jeg har grått i frykt at de jeg er glade i skal være i fare. Jeg har grått av alle telefonene og meldingene jeg har fått av Kristiansund-folk om jeg er like hel. Jeg har grått av inntrykk og bilder. Jeg har grått av tanken på at jeg egentlig skulle ha sittet i Zeromancer-kø ikke mange titalls meter unna. Grått for ungdommene på Utøya. Grått av at dette ikke skal skje i Norge.
Oslo er byen min.
En by jeg aldri har følt meg utrygg i. Ikke i sentrum en lørdagskveld. Ikke i mørket alene. Aldri følt meg truet. Aldri vært redd. Aldri. Og det nekter jeg å la de forandre.
(Først: takk til wordpress for at det ikke har fungert i det hele tatt de siste dagene, og for at dette innlegget derfor kommer fire dager for sent. Det er ikke dette jeg betaler 400 kr for i året. Idioter.)
Da var Roskilde over for denne gang.
Det trenges alltid noen dager med soving og dusjing som eneste hobby før man faktisk kan lene seg tilbake og tenke over det hele. I år – som i fjor – var det fantastisk. Vi hadde verdens minste, men beste camp. Vi hadde god vin og god øl, to elendige musikkannlegg, et telt som ikke tålte vann, og en Jonas som alltid fant randoms å ta med tilbake til campen når han tisset på gjerdet. Det var to regnskurer og en lynstorm for mye, konserter ingen brydde seg om, latter, fantastiske sitater, sanger som gikk på repeat, språkforvirring og – selvfølgelig – verdens beste Orange Feeling. Åh, det var Roskilde.
Men nå er det slutt, og det er alltid litt trist å komme tilbake igjen. Alt er så stille. Så rent. Du bruker et helt år på å glede deg, vente på band, planlegge og spare – og vips, så er det over på en uke. Jeg for min del kunne godt dratt tilbake allerede og gjort det hele om igjen. Ingenting er så fint som Roskilde.
Jeg smiler sånn om dagen.
Alt for mye. Hele tiden. Ikke bare med munnen, men med hele kroppen.
For en gang skyld er det ikke noe som gnager. Ikke noe som tynger, ikke noe som gjør vondt, ikke noe som plager. Jeg tar meg selv i å få den vonde mangefølelsen igjen og igjen. Jeg må stoppe opp og kjenne etter, før jeg igjen kan fortelle meg selv at det ikke er noe denne gangen heller. Jeg leter etter feil. Jeg leter etter mangler.
Jeg finner ingen ting.
Jeg er ikke vant til føle meg sånn. Jeg er ikke vant til å ha det så bra. Jeg går rundt på tå og venter på at noe skal skje – noe som skal ødelegge alt, men det kommer ikke. Jeg vet lykkeinnlegg er det kjedeligste for andre å lese om, så dere få ha meg unnskyldt.
Jeg føler Universet, sommerfugler, Lyset og lykke. Og det beste av alt? – Jeg gjør det helt alene.
Det virker for meg som om fler er skuffet for at jeg ikke har nevnt bruddet med min kjære mer. Skuffet for at det ikke kom opp en egen kategori reservert til tårevåte og håpløse innlegg, der jeg gang på gang beskriver hvordan jeg ikke lenger har noen fremtid og aldri kommer til å føle det samme for noen igjen. Skuffet for at dagene uten matlyst gikk relativt kjapt over, at jeg ikke har sitert ‘Hjerteknuser’ i hvert eneste sosiale medie jeg boltrer meg i, og at jeg ikke har delt en gråteliste fylt med popsanger og annet kliss. Skuffet over at jeg kanskje ikke føler meg så fortapt som jeg burde.
Sannheten er at jeg liker frihetsfølelsen. Såklart savner jeg å være oss, men det tok ikke lang tid før jeg innså at det å være meg ikke var så verst, det heller. Det hjalp å gjøre ting som gjør meg til meg, men som har blitt gjemt bort de siste årene;
som å finne tilbake til den enorme gleden jeg en gang fikk av å synge,
og å være med venninner til sent på natt uten å ha noen du må tenke på at du må komme hjem til.
Som å sminke meg, kle meg og trene for meg,
og å planlegge og realisere drømmer og ambisjoner jeg alltid har hatt.
Jeg har mennesker rundt meg som jeg vet alltid er der.
Og jeg føler meg hel som bare meg. Det er dét som er det viktigste.
Jeg synes eksamen er teit. (Saklighet er for pyser)
Og nei, det sier jeg ikke kun fordi det plutselig har blitt en brutal del av min hverdag, men jeg synes hele konseptet med eksamen er .. teit. Gammeldags. Vi bruker et helt skoleår på å vise at vi utvikler oss, tar prøver, lærer – og resultatet blir en karakter som skal stå på vitnemålet vårt for alltid.
Eksamen; fem timer med intens jobbing som skal resultere i en karakter likestilt med den du har holdt på med et helt år. Har du insomnia, kyssesyken, angst eller allergi? – null problem! Staten er i det spandable hjørnet og gir deg hele én time til. Det er enten dét, eller at du setter vitnemålet og fremtiden din på pause i et helt år.
For et fantastisk system vi har, dere!
Om jeg er bitter? Langt ifra!
Jeg er bare glad jeg er ferdig med det hele. Og etter fem timer med en temmelig intens sidemåleksamen både tenker jeg, føler jeg (dere vet, de ekstemt popøse og klisjéfylte følelsene bare vår kjære nynorsk greier å breskive) og snakker jeg (neida) på nynorsk. Men skrive, det skal jeg aldri gjøre igjen.
Jeg kan lukte sommerferie lang vei.
Og én bra ting kom da ut av denne eksamen:
Jeg har fått tilbake skrivelysten min.
Neidaså. Hei?
Er det nå jeg skal komme med en lang forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe her, for så å si unnskyld og så vise dere alt jeg har kjøpt i tiden jeg har vært borte?
… Ikke dét? Fint!
Det hele har egentlig en ganske naturlig forklaring:
Jeg – det minst egnede partymennesket i hele verden – har vært russ.
Med fine folk,
fint vær og fint sted,
og fine utflukter.
Så nå er jeg tilbake i gamle rutiner. Gamle rutiner og rene bukser.
Det har vært gøy, men slitsomt.
Og jeg skal aldri ha på meg noe rødt igjen i hele mitt liv!
Så kom den dagen – den sære, triste, småfryktede dagen da Kjærast plutselig ikke var kjærast mer. I to år og tre måneder holdt vi sammen, men nå er det slutt. Og det er trist, såklart, men vi greide det hele uten krangling og komplikasjoner. Vi skal fortsatt bo sammen frem til sommeren, og heldigvis hadde det hele en så naturlig overgang – og vi et så sterkt grunnlag – at jeg tviler på at det blir noe problem.
Jeg har brukt påsken på å rømme til Oslo. Være med venner. Være med familie. Være med meg selv.
Jeg tror det er dét som blir finest; å være bare meg. Men akkurat nå føles denne prosessen som går ut på at man skal finne tilbake til seg selv like håpløs som å bli venn med en du kuttet kontakten med for flere år siden. Det er litt .. kleint. Jeg opplever å ha pinlige stillheter og “Hehe! Neidaså.. “-situasjoner med meg selv. Det er nok vanlig, og det blir nok bedre, og det er som M. Scott Peck så fint sier: “The truth is that our finest moments are most likely to occur when we are feeling deeply uncomfortable, unhappy, or unfulfilled. For it is only in such moments, propelled by our discomfort, that we are likely to step out of our ruts and start searching for different ways or truer answers.”
Da var kroppen tilbake fra the US and A, og hodet delvis tilbake fra jet lagen.
Det tok sin tid.
New York var fint. Stort, pulserende .. og fint. Jeg er egentlig ikke så overbegeistret for storbyer – har man sett én har man sett alle, og uptown Manhattan var intet unntak. Sirener, lys, skyskrapere og shoppinggater. Den vestlige verden er egentlig ikke så spennende lenger. Jeg har sett det før! Det var Harlem, East Village og de andre, mindre nabolagene som imponerte meg. Så mye forskjellig kultur, kunst og liv. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt der et par uker til, for å bli kjent med menneskene, og opplevd alt som ligger utenfor Manhattan det man allerede har sett hundre ganger på film. Det får bli en annen gang!
Det var vært mye gåing, mye mat, mye overtrøtthet (og fnising), en hel uke på samme rom som fire personer med “Till the world ends” konstant på hjenen, og enda mer gåing. Jeg har lært at de fleste myter om USA-mennesker faktisk bare er myter, at burgere ikke ser ut som på reklamene der heller, og at man kan finne mye morsomt i apotekhyllene der borte.
Alt i alt en bra klassetur!
Ja, tittelen er ment som en spøk. Jeg er ikke helt tulling heller.
Nå er jeg mest sannsynligvis – og forhåpentligvis – snart i New York. Jeg har ikke helt bestemt meg om jeg skal ta helt av som turist eller la det være, men det blir uansett en bedre klassetur enn det jeg hadde forventet da jeg begynte på Atlanten. Og i allefall bedre enn tiendeklasse-turen til Rallarvegen.
Så, ja. Jeg er tilbake på tirsdag, sikkert fem kilo tyngre og sinnsykt sur på grunn av jetlag.
Hurra!
For meg finnes det to typer musikk. Det er de bandene som forsterker følelser; de som gjør deg glad, de som gjør deg trist, de som drar frem nostalgi, de som minner deg om en person eller noe som har skjedd.
Det er de bandene, og så er det Seigmen.
For jeg vet ikke hva det er eller hvordan de gjør det, men ingen får meg til å føle på samme måte som Seigmen. Måten de forserker alle følelser. Måten de får meg til å puste, se – leve. Hvordan de river i ryggmargen min. Hvordan de gjør hver depresjon enda mørkere, men samtidig får meg til å ville være her enda litt til.
